Skjerpere fra markebygda i Evenes

Fra Skatter i fjell
Hopp til navigering Hopp til søk
Nils Peder Johansen
Ole Andreas Johansen
Andelsbrev i A/S Saltdalens & Strømmens Grubeselskab
Feil under oppretting av miniatyrbilde: Filen mangler
Ole Andreas Johansens gård er i dag en del av Gállogieddi samiske friluftsmuseum

Samene og brødrene Nils Peder Johansen (1857-1938) og Ole Andreas Johansen (1854-1936), Myrnes, var anerkjente skjerpere. I tillegg til jordbruk og fiske drev de med malm- og mineralleting i stor stil og tjente, etter datidens målestokk, gode penger på dette.

Aktiv rundt århundreskiftet

De var mest aktiv som skjerpere i årene fra 1890 til 1910. Funn ble meldt inn til lensmannen og registrert på oppdragsgiveren som betalte for rettighetene til funnene. Ingeniør Olaf Birger Dillner var den de arbeidet mest for og de reiste rundt i hele regionen, fra Ofoten til Lofoten, fra Dyrøy/Sørreisa langs kysten til Vesterålen. I Nord-Sverige var de også, da på oppdrag for Nordiska Grufaktiebolaget. Bare i Lødingen kommune gjorde de 112 ertsanvisinger i følge Bergverkslovens § 7.

Mange oppdragsgivere

I juni 1902 inngikk Ole kontrakt med E. Taflin fra Østersund, om å reise på oppdagelser etter malm for Taflins regning. Han lette etter malm sommeren og høsten 1902 og våren 1903 i Sørreisa, Tranøy og Dyrøy. Etter at Nordiska Grufaktiebolaget hadde opprettet kontor i Harstad arbeidet Ole for dem. Senere skiftet selskapet navn til Nordiske Gruvekompani og Ole jobbet da for dette selskapet, men det var fremdeles de samme personene som ledet forretningen. Anmeldelsene om malm ble registrert på navn som for eksempel E. Taflin, Rudlof Dillner og O.B. Dillner.

Striden om en rettighet

Ole forteller om funnene i Tranøy og Dyrøy i en erklæring i forbindelse med uenigheter om rettigheter:“Høsten 1902 fik jeg av Taflin ordre til at reise sammen med John Amundsen til Sørreisen og trakterne der omkring for at søke efter malm. Jeg hadde hørt berette om , at der var fundet malm, og herom hadde jeg underrettet Taflin. Vi gik paa land i Sørreisen og begav oss derfra til Brøstadbotn, Finland og Finnefjeld, hvorfra vi fortsatte til Espenes i Tranø sogn. Da vi var kommet til Espenes, fik vi Oskar Edvardsen Myrset, som bor på Espenes, som kjendt mand. Vi opdaget en malmforekomst i Kvantoelvdalen og gik derefter langs lien vestover mot Dyrøgrænsen (...)

Jeg og John Amundsen bestemte oss til at anmelde det fund, vi hadde gjort fra Kvantoelvdalen og vestover og derfor blev skrevet anmeldelse dat. Øvre Espenes den 17.septbr. 1902, mottat av lensmanden 18. septbr.kl.9 ½ form. Undertegnet direktør E. Taflin, Østersund ved John Amundsen, Boltaas. Vi bestemte oss for at tage utgangspunkt ved grænsen mellem Dyrø og Tranø i nærheten av foran nævnte vei og strække anmeldelserne i øst-nordøstlig retning med 7 anmeldelser fortløpende efter hinanden. Vi mente, at vi med 7 utmaal efter dette dokument skulle dække alt det, vi hadde befaret den dag like til Kvantoelvdalen...”

Stor korrespondanse

Korrespondansen i forbindelse med skjerpingsvirksomhet var omfattende. Det var blant annet generalforsamlinger og andre møter samt kontrakter, andelsbrev og anmeldelser om funn. Ved flere tilfeller der ertsfunn var gjort av grunneier og skjerper av forekomsten, ble det opprettet mellomkontrakt for eventuelt salg av forekomsten eller aksjer. En del av all denne korrespondansen fins i dag arkivert på Várdobáiki Museum.

Bygde opp gården

Pengene de tjente på skjerpingene kom gården til gode gjennom blant annet å reise bygg som fjøs og stuebygninger. Fram til ca. 1890 var ble bare torvgammer brukt som bolighus og fjøs. I 1904 får de innlagt springvann på Gállogieddi. Dette er visstnok det første trykkvannsanlegget i Evenes. Som skrive- og regnskapskyndige hadde brødrene stor anseelse i bygda. Nils ble brukt når skjøter, kårfester med mer skulle skrives. Han var også foregangsmann for å få vei fra Evenesmark til Kvitfors. Brødrene var engasjert i arbeidet med å bygge læstadianske forsamlingshuset i bygda og dette bygget ble satt opp i 1885, på dugnad og innsamlede midler. Både Ole og Nils var Menighetens tilsynsmenn i ulike perioder fram til 1913.

Museum

I forbindelse med etablering av Gállogieddi samiske friluftsmuseum ble Oles gård restaurert til fulle. Av Nils sin gård sto bare stabburet igjen, det ble restaurert og hører til museet. Alle andre bygninger etter Nils var revet. Murverk av fjøset sto og står igjen som en ruin etter resten av gården hans.

Kilde: Gállogieddi – fra nomader til bofaste (Skániid girjie 2006) og arkiv Várdobáiki Museum.