LKABs steinbrudd i Skjomen

Fra Skatter i fjell
Hopp til: navigasjon, søk
Kart

Kartblad: 1431 I Ofotfjorden

Digitalt kart: [1] Statens kartverk (cc-by-sa-3.0)

Koordinater

UTM 33 W 596523 - 7575380


LKABs steinbrudd Kjerringness i Skjomen. 1. Steinhogger Sivert Bjerke fra Gulbrandsdalen. 2. Marius Eng fra Drammen, 3. Ole Pedersen (også kallt Ole Ytter), 4. Normann Slettjord, 5. Oskar Sandvik, 6. Konrad Berg, Klubbvik, 7. Petter Olsen, Sør Skjomen, 8. Marie Engh, 9. Johanna Strand (senere Lindgren) 10. Birgith Bjerke, 11. Harald Strand, Vesterålen, 12. Nikolai Pettersen, Laukvik i Skjomen, 13. Hans Sylthe, Sunnmøre. De tre kvinnene var kokker for arbeidslaget.
Utsnitt av Skjomen gradteig N 10. Utgitt av NGO 1919. Veier revidert 1939
Tilhugd stein var det viktigste byggematerialet i Narvik bys første år, når kraftige konstruksjoner skulle føres opp. LKAB skulle bygge malmkai 1&2 [2] samt steinhuset [3]. Havnevesenet skulle bygge dampskipskai[4]. På gården Forselv [5] i Skjomen fant de steinen de trengte, granitt av beste kvalitet.

Like innenfor Kjerringness, på "Slettberget" som stedet het, kom LKABs steinbrudd i drift i 1902, og Havnevesenets virksomhet i gang i 1908. Berget var som navnet fortalte, slett, men lå skråstilt, og delte seg i flak langs naturlig plan i fjellet. Feltet strakte seg ned til flomålet, og like utenfor var det så brådypt så det bare trengtes å bygge en smal kai for utskipingen.

Skisse.jpg

Steinen ble kilt ut i store blokker oppe i det skrånende berget. Langs det som skulle bli bruddlinjen, ble det boret en rekke ca 10 cm dype hull,. Når de var ferdige, ble to blikk (blekkerter) satt ned i hvert hull sammen med kilen i midten. Den avsluttende kilingen for å løsne blokken, var det gjerne basen som sto for.

Når blokkene løsnet, skled de ned skråningen og landet mot fyllmassen nederst. Der kunne blokkene kiles i mindre deler som så ble heist opp på en trallebane og kjørt ut på kaia. En vinsj lastet her steinen ombord i en lekter som skulle slepes til byen. I Narvik ble blokkene fra Skjomen tilhugd til sitt endelige formål.

Fru Eng og fru Bjerke, som begge var gift med arbeidsformenn, på trappa til brakka til Bolaget. Bak den ser vi smia, og trallebanen som gikk langs berget og ut til kaia med lekter og slepebåt. Både ved trallebanen og på kaia sto det kran. Foto: Narvik komm. fotosamling.

Det var store mengder berg som ble tatt på denne måten. Eksempelvis tok LKAB med en arbeidsstyrke på 20 mann i 1905 ut 4.350m³ stein.

Steinbruddet var en sesongarbeidsplass Sesongen startet opp på våren når det ikke lenger var frost, og varte til snøen og frosten kom igjen på høsten. Det var mange fra Skjomen som arbeidet i bruddet. De rodde gjerne fram og tilbake hver dag. Særlig den første tiden da steinbruddet ble drevet, måtte dagene bli lange ettersom arbeidstiden da var 12 timer.

Arbeiderne som ikke var fra Skjomen, bodde enten i brakka ved steinbruddet eller i bygda på gårdene Forselv, Slettjord og Klubbvik.

Etter første verdenskrig opphørte virksomheten. Den store anleggsperioden var over, og betong avløste etter hvert naturstein som byggemateriale. Det ble gjort noen mindre uttak senere, størst var et prøveuttak fra steinindustribedriften Ankerske, men det viste seg at steinbruddets tid var forbi.

I dag står kun fundamentene tilbake av bygningene. Etter at virksomheten var slutt, blåste Bolagets brakke overende, og smia ble revet. Havnevesenets brakke ble også revet, men ble bygd opp igjen med en halv etasje ekstra som sanitetshus på Elvegård.

Fra LKABs steinbrudd i 1997. Lokomobil, dampkjele, rester av krane og vinsj på kaia. I øvre del av bildet ser vi berget hvor blokkene ble kilt ut. Foto: Ofoten Museum

Selv om bygningene er vekk, er det mange spor tilbake etter virksomheten. Berget hvor blokkene ble tatt ut, viser hvor og hvordan arbeidet foregikk. I LKABs brudd står det enda ei blokk igjen som en har begynt å kile ut, med kiler og blikk på plass Nedenfor kan man følge traseen til trallebanen fram til steinkaia hvor restene av vinsjen står sammen dampkjelen og en lokomobil, også den brukt som dampkjele, som de mest iøynefallende minnene fra den gang bruddet var i drift.

Steinbruddet er vel verdt et besøk. Det kan lettest nås med båt, men det er også mulig å gå dit langs fjæra fra Kjerringness, det innerste bruket i bygda Sørlandet. (Gårdene Klubbvik, Slettjord og Forselv)

Dødsulykka i 1915 - Busserullen festet seg i akslingen

OT 1915
Julie og Martin hadde bekjentgjort forlovelsen sin 4. mai i Ofotens Tidende
Lørdag 9. oktober i 1915 omkom den 33 årige Martin Flygel fra Lengenes i Skjomen i ei arbeidsulykke i steinbruddet. Anton Forselv var 11 år da ulykka skjedde. Han fortalte om hendelsen i et intervju med Ofoten Museum i 1988: .. det høvde sånt at han som kjørte motorvinsjen … skulle til byen den dagen. …Og så skulle han Flygel kjøre den motorvinsjen for han hadde vært i Amerika, og hadde mye kjennskap til det. Og han skulle tøye seg over og smøre, og så var det en aksling som hadde blitt fast i busserullen, så var det bare sekunder så var han kvelt og drevet inn vinsjen….Og så la Anton Forselv til: Og det var altså bare et tilfelle siden han andre skulle til byen, og så tilfeldigvis så havna han (Flygel) der

Martin Flygel var forlovet med Julie Enevoldsen fra Kongsbakk i Skjomen. Hun giftet seg aldri.

Linker

NGU faktaark: [6]